Denne bloggen har jeg skrevet før, men jeg får tilstadighet spørsmål om dette temaet, så jeg legger den ut slik at dere som ikke fikk den med dere sist har muligheten nå. Dette er et viktig tema for alle som har lyst til å lykkes, uansett på hvilken arena vi snakker om. Etter at du har lest denne bloggen, tenk over hvordan du tenker og jobber. kanskje du kan lære noe av dette? Lykke til!!
Når det gjelder den nedre delen av trygghetssonen ligger den høyt for mange. Disse menneskene er redd for å ikke prestere eller de er redd for å feile. Noen greier å heve grensen selv, men det er mer vanlig at de har satt grensen høyt, fordi de er redd for hva andre vil si dersom de mislykkes. En høy nedre grense fører ofte til at man ikke presterer så bra som man burde. Konsekvensen av å ha en høy nedre grense er at man også får en lav øvre grense. Dette fører i de fleste tilfeller at man blir fanget i et ”prestasjonsbur”. Trygghetssonen er for trang. Angsten for å gjøre feil (mislykkes) fører til at man ikke bruker de resursene (evnene) man har. Selv hadde jeg nok dette problemet i min tidlige idrettskarriere, men etter at jeg traff Willi railo og jobbet med han fikk jeg forandret på dette. Etterhvert kom også de virkelig gode prestasjonene, ja verdensrekorder på alle distanser fra 5000 m opp til maraton.
Forholdet kan beskrives ved følgende modell:
Hvor trang sonen er avhenger av to ting:
- Personligheten. Bygges opp gradvis etter hvert som du får erfaringer på alle livets arenaer.
- Det sosiale miljøet, har stor påvirkning på hvor trang eller romslig trygghetssonen din er.
Trygghet er en av de viktigste ting for oss mennesker. Når tryggheten blir truet vil vi bruke energien vår på å sikre den. Dette forteller oss at atferden styres mer i retning av å passe på vår egen trygghet enn å gjøre gode prestasjoner. Dette er vel en av de sentrale grunnene til at vi mennesker har en motstand mot forandring. En forandring er jo en trussel for tryggheten vår.
Å våge å tape er å vinne!
Selv var jeg en idrettsutøver som ikke fikk det helt til, det var først da jeg kom i kontakt med Willi Railo at jeg fikk skikk på dette. Og resultatene begynte å komme for fullt. En av de første tingene Willi tok tak i da vi begynte å jobbe sammen var å senke min nedre grense. Jeg syntes det var litt merkelig, da den allerede var lav. Jo det var akkurat det han mente, for å kunne heve den øvre grensen må man ofte senke den nedre. Det betyr ikke at du skal ha lavere målsetting, men du skal få en større trygghets sone både oppover og nedover.
Eks. På at den nedre grense påvirker den øvre:
Legg en bjelke på gulvet. Be folk balansere over den . Alle greier det. Bruk den samme bjelken, men nå ligger den i spenn 10 m over bakken. Be alle å gjøre samme oppgave. Nei, ikke gjør det. De fleste kommer til å falle ned. Oppgaven er i prinsippet den samme, bjelken er like bred og ligger like støtt. Men redselen for å falle hever den nedre grensa og senker den øvre. Man blir så redd for å falle at man faller. Spenner vi et sikkerhetsnett under bjelken, redselen er redusert og prestasjonsevnen øker.
Dette forteller altså at man må tørre å gjøre det dårlig om man vil gjøre det skikkelig bra. (eller våge å vinne)
Kilde: Willi Railo