Fettsyrene fra fettcellene flytter seg til musklene, hvor de forbrennes når man trener. Så trening er lurt. Har du ikke startet opp med det så anbefaler jeg deg og starte. For å forklare dette bedre kan du for eksempel løpe en tur på en tredemølla. Du begynner å løpe og da trenger kroppen og musklene mer energi.
Energien kan vi få fra bl.a. fettet rundt magen og lår . Fettcellene inneholder triglyserider som igjen består av tre fettsyrer og et glyserolmonokyl, og det er denne vi gjerne vil ha vekk for å se bedre ut, fastere i fisken og i bedre form generelt.
Når vi løper på denne tredemølla (selvfølgelig når du løper andre steder også, men en tur på tredemølle er veldig målbart. Derfor dette eksempelet) vil kroppen begynne å skille ut mer av hormonene adrenalin og noradrenalin, det er to hormoner som hjelper hjertet vårt til å pumpe mer blod, men de har også i oppgave å sette seg fast hos mottakeren i cellemembranen i en fettcelle.
Bindingen som nå oppstår sender et signal inn i cellen om å aktivere lipasene som har en av de viktigste oppgavene i fettforbrenningen, nemlig det å bryte opp triglyseridene i fettcellen. Triglyserider kan nemlig ikke bevege seg gjennom cellemembranen. Fettsyrene vil slippe taket på glyserolmolekylet som dermed kan bevege seg ut av cellemembranen og inn i blodet.
Etter at du har løpt noen km på tredemølla begynner du sikkert å bli sliten og musklene dine trenger mer energi.
I blodet finnes nå de frigjorte fettsyrene som beveget seg f.eks fra magen (hvor de løsnet), og mot f.eks lårmuskelen. Det som nå skjer er at de frie fettsyrene som er på ”tur”, blir huket inn av noen fettbindene proteiner (FABP) inne i muskelcellen. Men det dannes ikke energi riktig ennå, cellens kraftverk, nemlig mitokondriene må koples inn. Fettsyrene blir dermed transportert inn i mitrokondriene ved hjelp enzymet CPT (carnitine palmitoyltransferase).
Nå som du endelig nærmer deg slutten av økten har fettsyrene endelig funnet sin plass der de kan brukes til noe fornuftig og du får nok energi til å fullføre treningen din. Er ikke dette flotte greier da?
Kilde: Forskning.no