Den norske imagen at vi er et sprekt, turgående og sporty folkeslag har vist seg å være en illusjon. Dette er også bekreftet i en nyere undersøkelse blant 12 europeiske land. Vi har desidert mest fritid, best økonomi, men vi er blant de mest fysisk passive land i undersøkelsen, – bare “slått” av Belgia.
Man kan få et inntrykk av å finne et kommersielt treningssenter på annethvert hjørne her i landet. Da er det naturlig å resonnere at trening er oppskrytt. De landene som var mest fysisk aktive gjorde dette gjennom naturlig daglig aktivitet og ikke gjennom det vi betegner som “trening”. Naturlig aktivitet var å gå, sykle og annen hverdagsaktivitet.
Om vi tar en titt på den delen av den norske befolkningen som trener er bildet ganske lett å “måle”. Det mest målbare her blir løping siden utstyr, løype og “føre” ikke betyr så mye. Resultatene fra store gateløp med tusenvis av deltakere har i gjennomsnitt på en 10 km flere minutters dårligere tid enn på 70 og 80 tallet.
Da blir det interessant å spørre seg hva årsaken til dette kan være? Vi har vært en del av “treningsbevegelsen” helt siden 60 tallet, vi skulle derfor ha brukbare forutsetninger for å analysere dette.
God økonomi og velstand er et viktig stikkord. Saken er den at framgang på en arena omtrent alltid fører med seg noen bieffekter.
Dette ser ut til å være forankret i «naturlover». Bieffekter som kan nevnes er at vi er blitt bortskjemte på mange områder og da spesielt materielt. Vi er blitt latere pga. bedre hjelpemidler og bedre transport og kollektivsystemer.
Vi er blitt mer redde for naturlig risiko, til tider overbeskyttende. Den høye kjøpekraften fører til at vi gjør mindre selv, kjøper istedet tjenesten. Vi har fått mange nye tidstyver, og her er vel den digitale verden den største tyven. Internett, mobilen, TV og radio.
Propper i ørene og blikket ned i en smarttelefon, det er slik man treffer mange i dag. Alt dette har førte til at vi i dag er veldig lite fysisk aktive.
De som er fysisk aktive har fått en ny utfordring, og det er alt de har tilgang av informasjon i en digitale hverdag. Dette er et fritt fram og uregulert marked. Hvem som helst kan presentere seg og sin erfaring og kompetanse.
Det er en mer eller mindre umulig oppgave for en uerfaren person å greie å skille mellom seriøse “kilder” og “røvere”. Vi ser mange medier og selverklærte spesialister står fram med sin unike og revolusjonerende metode til toppform i løpet noen få uker.
Det er utrolig hvor lett disse useriøse aktører slipper til de store mediahusene og avisene. Første barriere av kvalitetssikring skulle være journalistene her.
Problemet her er at kompetansenivået innen sport og trening ligger på et skremmende lavnivå, NRK inkludert. Dette har førte til hva vi kan betegne som en “kollektiv fordummig” ute blant folk. Jo mer tomt og meningsløst innhold, jo høyere interesse og antall “mediatreff”.
Innlegget fortsetter i morgen