For å gjøre forståelsen av motorene eller stoffskiftene vi mennesker er født med kan vi tenke på oppladbare batterier. Dette har de fleste et forhold til i våre dager. Batteriene “sitter” inne i musklenes mitokondrier, kall det musklenes kraftsentre. Batteriet har to tilstander, oppladet og utladet. Oppladet kalles det ATP (Adenosintrifosfat) og utladet kalles det ADP (adenosindifosfat). Forskjellen på disse er kun en fosfatgruppe.
Det er denne fosfatgruppen som gir oss energi. De forskjellige stoffskiftene er batteriladere som sørger for å lade batteriene opp igjen. Vi har to aerobe batteriladere og vi har to anaerobe batteriladere. Effektiviteten av disse laderne er veldig forskjellige. Batteriladerne drives av maten vi spiser.
Det kraftigste og raskeste av stoffskiftene våre er kreatinfosfatsystemet. Den gir oss forklaringen på hvor vi mennesker henter kreftene våre fra i ekstremsituasjoner. Fra rakettoppskytinger kjenner du kanskje begrepet ”lift off”. Det er den kraftigste 1 trinns rakettmotoren som sørger for ”lift off”, og dette tilsvarer kreatinfosfatsystemet. Dette systemet har imidlertid en liten begrensning, og det er brenntiden, den er på kun 6-8 sekunder -med full gass.
En kjempestor fordel med dette, anaerobe systemet er at det ikke produserer melkesyre. Det er dette systemet kastere, hoppere og vektløftere bruker. Det samme skjer i ballidretter der man har mange korte rush i noen sekunder. Det fine med dette systemet er at det bare tar noen titalls sekunder å ”lade” det opp igjen, og du er omtrent like sprek igjen. Dette betinger at du kan hvile eller tar det med ro, og at du har et godt aerobt system. Jo bedre, jo raskere oppladning av «batteriet»
Om du fortsatt trenger ”kraft” etter at 1 trinn er ”brent ut” tar melkesyresystemet gradvis over. Her er det ikke fullt så mye kraft, men her er brenntiden desto lenger, den greier kanskje 2-4 minutter på full gass. Her er det imidlertid en begrensning de fleste av dere kanskje kjenner til, det skilles ut melkesyre i musklene som jobber.
Melkesyren sørger for at du blir mer og mer stiv i muskulaturen, til slutt slutter musklene å lystre. I stedet for full gass kan man imidlertid bruke litt av melkesyrekapasiteten, det er dette som skjer for de som går 10.000 m på skøyter eller løper 5.000 m på bane o.l. Melkesyre i store konsentrasjoner er forbundet med smerte og ubehag, derfor anbefales det ikke å trene med så stor intensitet. I tillegg kan faktisk denne surheten i muskulaturen ”drepe” formen din, dvs. den aerobe kapasiteten.
Det er de aerobe systemene vi egentlig trenger å konsentrere oss om som fysisk aktive. Disse systemene går alltid, de er selve «livet» for oss. Om man tar i bruk eventuelt anaerobe systemer vil de gå parallelt og samtidig med de aerobe. Det er karbohydratdominert aerob forbrenning vi normalt benytter ved normal intensiv fysisk belastning.
Dette 3 trinnet av rakettmotoren har en brenntid på ca. 90 min ved maks. aerob intensitet. Årsaken til dette er at ”karbohydratene” er lagret ute i selve musklene, og her er det begrenset lagringsplass.
Jo bedre form du har, jo bedre vil du kunne utnytte fettforbrenningen. (Fordi de med god utholdenhetsform greier å tilføre mer oksygen) Det er årsaken til at maratonløperen når mål uten å møte veggen, og det er årsaken til at sykkelryttere kan sitte på setet i 7-8 timer i et sykkelritt. En viktig betingelse for å greie dette er å ha rikelig væsketilførsel og nok karbohydrater. Karbohydratene sørger for å gi en liten ”flamme” som «fortenning» til fettet.
I tillegg greier hjernen seg kun med karbohydrater, den brenner ikke fett. Går du nemlig tom for karbohydrater ”stopper” nesten også fettforbrenningen opp, men det skumleste er når hjernen ikke får nok karbohydrater. Da blir du totalt viljeløs og likegyldig, det blir nesten helt uinteressant å for eksempel fullføre et løp eller redde seg selv når du har gått deg vill i fjellet. Så pass på å ikke gå tom for verken væske eller karbohydrater!
Hilsen Ingrid og Arve Kristiansen