Det er mange som lurer på hva jeg gjorde av trening da jeg var i verdenstoppen på lange løp på 80 tallet. Dette har jeg skrevet om før, men det virker som om mange løpere på alle nivåer synes dette er interessant stoff. Derfor legger jeg ut dette igjen.Her er det ikke noe hokus pokus, men langsiktig arbeid. Jeg startet opp med systematisk trening da jeg var 14 – 15 år, da primært som langrennsløper. Jeg har etter den tid vært på ett eller to landslag (Norges kvinnelandslag i langrenn og landslaget i friidrett) Det har selvfølgelig motivert meg til trening og konkurranser i alle de årene jeg drev med toppidrett.
Men i løpet av disse årene som idrettsutøver hadde jeg mange nedturer, og det var disse nedturene som gjorde meg til den gode utøveren jeg ble. Holder man motivasjonen og viljen til å nå målene sine i motgang, ja da kan en nå langt. Husk det alle dere som sliter av og til. Når jeg er rundt i landet og forteller historien om min trening, er det mange som ikke tror meg. De tror at jeg trente mye mer intensivt enn jeg faktisk gjorde. Og de fleste tror at jeg har levd som en asket både når det gjelder trening, kosthold og levemåte, men sannheten er at jeg levde stort sett som andre småbarns mammaer, men med en spesiell jobb nemlig ”Langdistanse løper”.
De siste 10 – 12 årene som aktiv idrettsutøver løp jeg ca. 8000 kilometer i året. Mer enn jeg kjørte bil.Det tok meg ca.15–20 år før kroppen min tålte slike treningsdoser, og det er det viktig og tenke på dersom en trener utøvere som ønsker å bli gode i utholdenhets idretter. Langsiktig mål og jevn progresjon på både intensitet og mengde på treninga er den viktigste suksess faktoren.
Treningen min var fordelt slik:
67 % rolig langtur, aerobt
20 % middels hurtig langtur, aerobt
3,5 % fartslek, aerobt
3,5 % konkurranser, aerobt med innslag av anaerobt
3 % hurtig langtur, aerobt med innslag av anaerobt.
2 % lang intervall, aerobt
1 % kort intervall, aerobt
Som du ser, trente jeg stort sett aerobt. De anaerobe innslagene kom helst mot slutten av konkurranser og hurtige langturer (som regel under testløp). Hurtige økter, eller terskeltrening, utgjorde bare 13 prosent av den totale treninga.
Noen refleksjoner:
Jeg har vanket i idrettsmiljøet i over 50 år og har etter hvert gjort meg en del refleksjoner om hvordan det jobbes innen de forskjellige idrettene. Generelt vil jeg si at mye av arbeidet preges av for lite fokus på og forståelse av de følgende faktorene:
- En treningsøkt består av to like viktige komponenter, nemlig trening og hvile. Betydningen av hvile blir ofte undervurdert. Mange har en sterk motvilje mot å stå over ei økt hvis de er slitne. Dette skyldes ofte rigide treningsprogrammer satt opp av ukyndige utøvere eller trenere. Et treningsprogram skal bare være en generell veiviser. Selv fikk jeg det største gjennombruddet som idrettsutøver da jeg forstod dette. (men det tok dessverre mange år)
- Treningsvolum og intensitet. Det er intensiteten på treninga som har mest å si for risikoen for overbelastning og overtrening. Det er veldig sjelden at treningsvolum alene fører til overbelastning eller overtrening. (vel og merke dersom en får i seg nok mat og drikke)
- Forskjellen på trening og konkurranse. Under ei trening gjelder det å være vekstorientert. Dersom hver trening går ut på å være best mulig, vil man snart møte veggen. De som vinner treninga, presterer ofte dårlig når det gjelder – i konkurransene!
- Stigning eller progresjon blir ofte dårlig forstått. Det vil alltid være begrenset hvor fort man kan gå fram, avhengig av hvor fort kroppen greier å kompensere for treningsdosene. Dette gjelder både for å redusere risikoen for skade og for å komme i form på rett tidspunkt.
- Måling av trening. Mange måler treninga si med stoppeklokke. Det er underlig at så få reflekterer over at ei klokke bare kan måle én ting, nemlig tid. Vi har allerede vist hvorfor mer ikke nødvendigvis er bedre. Vær kritisk til bruken av stoppeklokka – mange får et tvangspreget forhold til den.
- Mål- og planarbeid med basis i en analyse av status per i dag. Uten en god plan har treninga en tendens til å bli veldig tilfeldig og rotete.
- Interessespredning. Flere interesser og variasjon – familie, venner, jobb, studier eller hobby – gir stabilitet i tilværelsen; du unngår å bli for smalsporet, og du mister ikke humøret så lett. Det gjelder å spre risikoen ved å ”legge eggene sine i flere kurver”.
- Enkelte er for lite analytiske i det de gjør; det blir mye ”prøving og feiling”. En grunnleggende kunnskap om hva som skjer i hode og kropp vil alltid være en fordel. Vi savner spesielt mer helhetstenkning. Underlig nok er mange idrettsutøvere lite opptatt av dette.
Lyst til å bli en bedre løper? Jeg kan hjelpe deg. Ta kontakt da vel!!