I en tidligere blogg forklarte vi at vi har hele 4 forskjellige energisystemer til disposisjon, 2 aerobe (med luft) og 2 anaerobe (uten luft), og at disse og livene våre holdes i gang av drivstoffene fett og karbohydrater. Dette med drivstoffene er en forenkling, det fins nemlig kun ett kjemisk energistoff som fungerer inni musklene våre, og det stoffet kalles ATP (adenosin-trifosfat) ATP gir energien fra seg, dette gir da seg utslag i vår muskelkraft. ATP går ved energioverføringen over til et annet lavenergistoff med betegnelsen ADP (adenosin-difosfat).
Det er et fosfat molekyl som leveres og som utgjør energien, fra 3 (tri) stk. til 2 (di) stk. fosfatmolekyler. De forskjellige stoffskiftene våre sørger for sin type resirkulering av ADP tilbake til ATP. Disse prosessene gir altså tilbake det ene fosfatmolekylet. Å gjøre et lavenergistoff om til det opprinnelige høyenergistoffet (lade opp igjen) krever som du skjønner energi, og til dette brukes som nevnt fett og karbohydrater. De aerobe systemene bruker i tillegg oksygen til dette, de anaerobe trenger ikke oksygen. Det er kanskje her begrepet stoffskifte stammer fra, skifte mellom stoffene ATP og ADP.
Men hvorfor trenger vi flere stoffskifter eller energisystemer?
Svaret er rett og slett for at vi skal klare å takle forskjellige fysiske situasjoner i livet, og naturen har derfor optimalisert 4 forskjellige systemer for at vi best mulig skal overleve.
La oss ta de 2 aerobe systemene først, dette er egentlig ett system. Systemet varierer blandingsmiksen av fett og karbohydrater alt etter situasjonen, det er helt avhengig av luft. Det viktigst med våre aerobe system er at de alltid går, de er mer eller mindre betegnelsen på liv. Det må derfor være et stabilt og kontinuerlig system. De aerobe systemene er energieffektive, dvs. de utnytter energien effektivt. De anaerobe er veldig uøkonomiske.
De to anerobe systemen er kun to hjelpere og reservesystemer som bare brukes i korte overgangssituasjoner, normalt hviler de eller ligger der passive, men de er omtrent alltid i full beredskap.
La oss ta et eksempel. Du sitter og hviler og koser deg med avisa i sofaen. En lite fysisk krevende situasjon, høyst sannsynlig har du da fettdominert aerob forbrenning. Plutselig ringer telefonen. Du vil da brått reagere og vil reise deg for å haste bort til telefonen. For å bryte ut av hvilen, og for plutselig å kunne reise deg, så regner jeg med at du er enig i at det da plutselig trengs mer energi for å gjøre dette. Kroppen jobber aerobt, dvs. den forbruker luft. Vi har ikke noen lager av luft eller oksygen i kroppen av noen betydning, en plutselig forandring i energikrav vil da naturlig kreve mer luft. Men det er ikke mulig å plutselig øke ”luftmengden” langt nede i f.eks beina. Hvorfor? Jo for lufta har en ganske lang vei å gå. Den skal pustes inn, lufta skal ned i lungene, her skal oksygenet overføres til blodet. Hjertet skal videre pumpe blodet gjennom en labyrint av årer ned til beina og til de musklene som plutselig trenger mer oksygen. Vet du hvor lang tid dette tar, det er ganske mye som skal skje. I hviletilstand kan det kanskje ta oksygenet opp til et minutt for å komme fram til muskelen. Synd om du måtte streve ett minutt for å komme deg opp av sofaen.
Det er her et av de anaerobe systemene trår til, i dette tilfellet vil det være melkesyresystemet. Det reagerer spontant på ditt plutselige ekstra energibehov (uten å trenge luft), du kan brått reise deg og løpe for å ta telefonen. Vi fortsetter med energisystemene i en seinere blogg. Vi kommer blant annet innom et mye sterkere og raskere anaerobt system som virkelig viser hvor sterke vi kan være.