Løper jeg riktig?
Det er mange som diskuterer om teknikk er viktig eller ikke når man løper.Det utgjør veldig lite av det store bildet. Teknikken utvikler du personlig over tid.Jo bedre trent du er i løping, jo sterkere er du i de aktuelle musklene og jo mer tåler du. De siste årene har vi fått høre at vi må lande på forfoten – som ofte er misforstått til å være det samme som å løpe på tærne. La oss zoome ut av forfoten og tåballene, og heller se det store bildet
Alle har sin personlige løpestil. Det er fordi vi ser forskjellig ut. Og verken stilen eller teknikken din handler om hvordan du lander på foten. Ved gange lander hælen først, ved jogging lander de aller, aller fleste på hælen, ved middels fart kommer mange frem på mellomfoten, og på høy hastighet lander flere frempå – på forfoten.
Men ikke alle. Det er i grunnen ikke mer komplisert enn det. Det er armene og overkroppen som er de viktige medspillerne når du løper. De som ikke er blant de raskeste har sannsynligvis dårlig koordinasjon i armer og bein, og bruker mer energi enn de med bra koordinasjon. Du kan jo prøve å løpe med hendene i lommene, eller med armene rett ned ? eller med armene bak på ryggen. Da kjenner du hvordan kroppen og hofta roterer fra side til side. Det er alt annet enn effektivt. Armene skal være med på å stabilisere og skape en rotasjon som får hofta frem.
Stegfrekvens er viktig, men samtidig er det sånn at det som skiller de raske mellom- og langdistanseløperne fra de som løper saktere, er steglengden. Den blir vanskelig å opprettholde når du blir trøtt. De raske klarer det, men de som løper saktere får enda kortere steg, saktere frekvens og lengre kontakttid (noen subber nesten), og hofta henger. De mister spenst og blir rett og slett litt ?trang i skjæret?. Du har kanskje sett slike mot slutten av løp som halv- og helmaraton?
Til sammenligning har sprinterne svært høy frekvens, ekstremt kort kontakttid (kortest av alle) og lengst steg. Kort kontakttid med lange nok steg ofte nok, er altså det som går fort.
Langdistanseløpere må spare på kreftene. Energibesparende løping i lange løp handler om å ha et steg som ikke er for langt. Det vil si at foten lander mest mulig under hofta ? altså nær kroppens tyngdepunkt. Da unngår du bremseeffekten du får når foten lander for langt foran resten av kroppen (foten stemmer imot). Når foten lander for mye foran og bremser, betyr det igjen at du må skyve ekstra i frasparket (du får lengre kontakttid) for å gjenskape farten. Dette koster veldig mye energi i et langt løp. Derfor har mellom- og langdistanseløpere en kortere steglengde enn sprintere.
OPPSUMMERT
Stegfrekvens: Dette skal man ikke henge seg så veldig opp i.
Steglengden: Det som skiller de raske mellom- og langdistanseløperne fra de som løper saktere. Sistnevnte får enda kortere steglengde når de blir trøtte.
Kontakttid: Hvor lenge foten er i bakken, og dette henger sammen med punktene over.
Motbakke: Bruk armene mye mer aktivt og overdriv gjerne, de skal hjelpe til å dra deg opp bakken. Blikket rett frem, ikke sture med hodet ned i bakken. Kort ned steglengden når du løper inn i bakken.
Nedoverbakke: Ikke brems med bena og ikke len kroppen/rumpa bakover, men «kast deg løs» – uten å få lengre steglengde, også med hensyn til belastningen nedoverløping gir. (men husk dette er mer belastende og kan gi konsekvenser når du skal løpe flatt igjen)
Generelt: Senk skuldrene, hold blikket fremover, og ikke ned i bakken. Hofta skal også fremover, og overkroppen skal heller ikke ut mot sidene eller rett opp, men lenes lett forover.
Skrevet av Marte Kristiansen
Trenger du råd og hjelp med treninga di ta kontakt med oss i Team Kristiansen
