Jeg får ofte spørsmål om hvordan min maraton utvikling var i starten på min karriere som løper og det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget.
Som jeg har skrevet før, løp jeg mitt første maraton løp høsten 1977 (Trondheim maraton) Den gang var jeg på det norske A-laget for kvinner i langrenn og satset stort på å komme med i den norske troppen til VM i Lathi 1978. Jeg hadde da aldri trent og løpt på asfalt mer enn noen transportetapper hjemmefra opp til marka og ”blaut myrløping” som vi trønderske langrennsløpere drev med den gang. Jeg flyttet en av langturene mine til Trondheim maraton, og løp da sammen min kjæreste Arve Kristiansen(senere mann) og vi kom inn på 2.45 t. OK fornøyd, men lite eller ingenting visste jeg den gang at jeg skulle bli verdens beste langdistanse løper bare 10 år senere. Det var jo langrennsløper jeg ønsket å bli.
Men etter endt utdanning , startet jeg å jobbe og det ble vanskelig å fortsette som langrennsløper, derfor begynte jeg å løpe mer. Har jo aldri angret på det.
Jeg fikk en jevn god utvikling frem til EM – maraton i 1982, der jeg fikk bronse medalje. Da bestemte jeg meg for å satse skikkelig mot VM i 1983, men det kom noe i veien.
Jeg ble gravid uten å merke det før 5 måneder hadde gått. Løp både maraton (2.32t i 3. Måned), 2-3 andre gate løp i USA der jeg ble nr. 2 og avsluttet med 35. Plass i VM – terrengløp , før jeg oppdaget hvorfor alt gikk litt tungt. Gravid i 5. Måned !!
Da måtte jeg bare innse at VM drømmen gikk i vasken. Jeg fikk mitt GULL (en velskapt gutt) midt under VM i Helsingfors.
Jeg bestemte meg raskt for at jeg skulle tilbake til løpinga og målet var å delta for Norge under OL i 1984, og helst få en medalje.
Mange syntes vel dette var en vel heftig plan, men jeg hadde tre med på laget som trodde på det, Johan Kaggestad (treneren min) Netti (kona til Johan) og ikke minst min mann Arve. Treninga startet allerede 5-6 dager etter fødselen.
Til tross for lite søvn mye nattevåk og alt det ekstra arbeidet en baby fører med seg, la jeg inn 1-2 treningsøkter hver dag. Amming, pumping og baby stell tok det meste av døgnet mitt ved siden av treninga.
Men jeg hadde et så klart mål at det gikk greit syntes jeg. Ikke mer enn 5 måneder etter at Gaute ble født løp jeg mitt første maraton under 2.30 t.
Jeg hadde ikke akkurat den beste oppladningen uka før løpet heller, tenk på det alle dere som ikke tror dere får hvilt, spist eller trent nok siste uke før et viktig løp.
Jeg måtte ta med meg Gaute opp til Trondheim da min mor og far skulle passe han mens jeg var i Housten og løp maratonløpet. Jeg hadde pumpet meg en del før jeg drog så mine foreldre hadde noe melk, men ikke nok. Men det løste de på best mulig måte. Mens jeg derimot måtte pumpe meg 4-5 ganger om dagen mens jeg var borte for å opprettholde melkeproduksjonen. Ikke akkurat beste oppladning før et langt krevende løp.
Dessuten fikk vi Øyvind Dahl og jeg ikke akkurat enkleste flytur til Housten. Vi fikk en billig flybilett som var som en ”melkerute” vi mellomlandet et par ganger på vei bortover, men vi prøvde å se positivt på det meste.
Jeg greide for første gang å løp under 2.30 t , tiden ble 2.27 t og vant løpet.
Etter det løpet var det flere som trodde på min plan om medalje i Los Angeles OL.
Dette synes jeg alle dere som synes det virker uoppnåelig å løpe på under 2.30 t skal tenke på. Når jeg greide dette med de rammebetingelsene jeg hadde, tror og mener jeg mange kan greie det dersom man gjør ting enkelt og har tro på at man skal greie det.
Trenger du råd og hjelp om hvordan trene mot dine mål, ta kontakt med Team Kristiansen