I starten av 2017 fikk jeg et nytt treningsprogram fra Ingrid. Jeg tok en titt på det, og fant fort ut at dette gledet jeg meg til å teste, programmet var variert med mye mengde og en del hardøkter, jeg fulgte programmet og merket fort at formen ble bedre og bedre.
Etter en god treningsperiode kjente jeg litt smerter i høyre legg. Jeg overså smert i en uke, før jeg merket at dette var noen som ikke gikk over av seg selv. Jeg haltet en periode og fikk ikke løpt mye, jeg oppsøkte vår dyktige fysioterapi Hege på løp- og idrettsklinikken i Asker, jeg følte leggen ble bedre.
Jeg trente rolig sammen med Marte som er høygravid, vi trente mye sammen i en periode siden ingen av oss kunne løp noe særlig, vi gikk med BungyPump og mye annet alternativt.
Jeg tenkte mye på hvordan sentrumsløpet skulle gå når jeg ikke har løpe ”nok” de siste ukene. I påsken kom Ingrid med en god ide, jeg skulle løpe en 5 km testløp. Jeg fikk en god følse etter løpet og så optimistisk på sentrumsløpet. De siste 2 ukene før sentrumsløpet fikk jeg ikke løp mer en 3-4 ganger på 14 dager, men fant ut at jeg sparer leggen fram til løpet, jeg trente med BungyPump og sykling.
Endelig er sentrumsløpet her! Jeg er klar, jeg har satt med et mål, om jeg føler meg pigg skal jeg klare 38:20. Starten går og jeg blir like ivrig som alltid, jeg løper alt for fort ut, jeg kjenner ikke noe smerter leggen, men merker at pulsen er skyhøy, jeg senker farten litt, men prøver å holde en jevn fart.
Jeg ser titter ikke mye på klokken, men etter 5 km ser jeg på den. 18:30 jeg blir overrasket hvor fort det går. Gleden er stor når jeg kommer til Bygdø allé der står trener Ingrid og samboer Marte å heier på alle.
Jeg går på en smell på toppen av Bygdø allé fordi jeg løp for fort første halvdel det frister å gi seg, men da ser jeg mor og far står å heier.
Jeg smiler til meg selv å tenker 3 km til, jeg roer meg ned litt før jeg skal øke farten de siste 1,5 km. Det er tungt, men det er gøy når mål nærmer seg, jeg henger meg på en gjeng som også øker farten. Jeg løper det jeg kan langs Karl Johans gate. Folk jubler og jeg øker farten siste 500 meterne. Stopper klokken på 37:40 40 sekunder fortere enn jeg trodde selv og 56 sekunder forter enn i fjor, men nå kjenner jeg leggen er vond, jeg halter og hinker, men er storfornøyd med løpet selv etter dårlig oppkjøring. jeg ser på klokken at jeg har hatt en snittpuls på 189. Hvordan er dette mulig? Jeg trener jo aldri over min terskelpuls. En tommefingerregle for langdistanseløping er at i en 10 km konkurranse klarer man ofte og ligge rett over terskelpuls. I mitt tilfelle i snitt 10 slag over min terskel. Med andre ord kan jeg med det å presse meg selv langt over syrenivået mitt. Dette tror jeg har noe med å gjøre at jeg er mentalt sterk. Spesielt i en konkurransesituasjon.
Til tross for lite løping de siste uke, har jeg trent rolig og fornuftig. Jeg har trent med min høygravid samboer. Personlig trodde jeg at jeg satt et høyt mål for løpet.
Underveis tenkte jeg ikke på hvordan løypeprofilen er, eller hvordan konkurrentene har trent. Tankene mine hele veien var at jeg ikke ville gi meg før jeg var i mål. Dette gjør jeg fordi jeg liker å løpe konkurranse. Det å pushe seg, skader ikke en gang i blant om man er flink til å trene rolig og ha troa på treneren sin!
Målet mitt med denne bloggen er at man ikke skal tenke så mye før start. Man skal ikke komme med uendelig unnskyldinger om hva som kan gå galt, hvordan de andre konkurrentene har trent eller om man har trent for mye, eller for lite. Kommer man til start med et åpent og positivt sinn, vil konkurransen bli lettere enn om man er negativ før man starter. Negativitet påvirker alt i kroppen på en negativ måte. Legg fra deg de negative tankene lenge før du står på start streken. Ikke tenk på hva som kan gå dårlig, og ikke tenk deg mer sliten enn du er. Alle rundt deg, uansett form er slitne og har det vondt. Men du gjør dette frivillig? Det skal alt i alt være vondt, men du skal finne en glede i dette når du er i mål. Gå for målet ditt. Klarer du ikke det, prøv igjen neste gang. Tenk tilbake på hva du har gjort eller ikke gjort før konkurransen. Det er garantert en fasit på hvorfor det gikk eller ikke gikk.
I mitt tilfelle tror jeg det gikk såpass bra, fordi jeg ikke forventet mer av meg selv enn jeg trengte, men jeg hadde likevel troa. Hele veien, og mange uker før. Det gjelder å ikke gjøre det så vanskelig. Får man ikke trent løping de 2 siste ukene før, så tror jeg ikke dette er krise. Jeg tror kroppen alt i alt har godt av det, det bygger deg kanskje sterkere og du får et ekstra overskudd. Dette skjedde i hvert fall for meg. Husk også at første konkurranse er brutal, det gjelder for alle.
Jeg har vondt i leggen nå etter løpet, men det er verdt det. Jeg kan hvile nå, jeg kan fortsette å trene alternativt. For så lenge man er fysisk aktiv, så skal det nok mye til før formen slipper helt.
Så husk! Tenk positivt og ikke tenk på konsekvensene i fortid. Dette gjør at man blir ekstra nervøs, og det går utover prestasjonen. Jeg gleder meg til resten av løpssesongen, den har akkurat begynt.