Et relevant spørsmål som blir mer og mer aktuelt i en verden der den vestlige livsstil har forandret seg dramatisk de siste årene. Svaret på spørsmålet er at barn ikke trenger å trene, men det betinger at de lever et fysisk aktivt liv, noe som dessverre ikke alltid er tilfelle. Barn (alder 4 -12 år): Lek og fysisk utfoldelse er naturlig for barn, men det kan se ut som om vi voksne ikke har skjønt dette. Litt av årsaken til passive barn er at vi bl.a. har blitt for overbeskyttende mht. farer og risiko. I tillegg er vi foreldre blitt mye mer fysisk slappe de siste årene. Hverdagsfarer og risiko er jammen et vanskelig dilemma, for du så mange farer barn utsettes for i dag. Se på trafikk og biler, det var litt enklere på 50 og 60 tallet med få biler på veiene. Oppvekstvilkårene til barn i dag er heller ikke alltid gode, med få eller ingen leke/ friområder i tette byggefelt. Om man så har en lekeplass er det blitt ganske vanskelig å få disse godkjent, nettopp pga. sikkerhet. Dette har ført til at barn i dag kan se ut til å bli overbeskyttet og ikke får anledning til å lære å mestre et naturlig risikonivå, noe som igjen gjør dem enda mer fysisk passive. Vårt viktigste råd er å stimulere barna til fri lek på barnas egne premisser. Det er masse flott trening i fri aktiv lek!! Men det fins da så mange aktivitets tilbud til unger? Dilemmaet med mange aktivitetstilbud er at de allerede fra starten er spesialiserte tilbud for en idrett eller sport. Vår anbefaling om en absolutt vil sende barna på trening, – så bør det være av typen alltrening der man driver med forskjellige aktiviteter med mye innlagt lek og moro. Vi tror det beste er om ungene selv kan aktivisere seg. Generelt sett drives de fleste aktivitetstilbud på ideelt basis gjennom f.eks. et idrettslag. Veldig ofte drives selve treningen av en av foreldrene selv, og de fleste av oss har jo ikke kompetanse til dette. Unger er veldig vare for følelsen av å mestre det de driver på med. Man skal ikke gjøre store feilen før man kanskje har mer eller mindre ødelagt gleden av å utøve en idrett. Her kommer det vanskelige inn, nemlig det at man også presterer i idrett. Dette er greit nok, men spørsmålet er når unger er modne nok til å bli fortalt at de ikke er gode nok for f.eks. fotballaget. Det er fysisk aktivitet ungene trenger, og konkurranse seg imellom har de nok av hele tiden. Vi tror den ekstra prestasjonsorienteringen vi voksne organiserer er uheldig, rett og slett fordi ungene er så forskjellige og mange ikke er modne for å bli satt på enda en “reservebenk” i ung alder. Veldig ofte har barnetilbud i spesialidretter en tendens til alt for tidlig å dreie over fra å være aktivitetsorientert til å bli for prestasjonsorientert. Organisert trening er vanskelig å få effektiv for barn, det blir mye venting, kø og kanskje uro. I løpet av en trening på 1 time, har man kanskje kun hatt 10-15 min med puls over hvilepuls. Det blir generelt lite ut av det. Vi har også observert at unger ofte blir sendt på trening, men det kan virke usikkert om det er etter foreldrene eller ungenes ønske. Vi voksne kan aktivisere barna våre selv, og da er det realistisk at vi i hvert fall kan greie dette i helgene. Artikkelen fortsetter i morgen Kilde: Ingrid og Arve Kristiansen |
