Høsten 2013 løp jeg mitt første ½ maraton, helt uten noen forutsettinger om hva jeg skulle løpe på, jeg løp inn på 1.36.42. Det var godt å ha gjennomfør løpet, men var ikke helt fornøyd, jeg hadde mer å gi. Det tok kun 4 uker etter mitt første ½maraton før jeg meldte meg på mitt neste.
Jeg fikk mye hjelp av Ingrid Kristiansen. Hun hjalp meg å finne min terskel fart. Tersekelfarten var viktig for at jeg skulle bli ennå bedre, og for å tåle å løpe fortere enn det kroppen har vært vant til. Det ble mer fokus på utholdestrening. Jeg gikk mer på ski på vinterhalvåret, løp mer langturer på høsten og våren og fokuserte mer på terskel farten på kvalitetsøktene.
September 2014 var det igjen klart for et nytt ½ maraton. Etter et år med trening, løp jeg ut med høye forventinger om at jeg skulle løpe ennå raskere enn året før. Etter 21 km kom jeg i mål og hadde denne gangen løpt på 1:29.36 Det føltes veldig bra, jeg hadde forbedret meg med 7 min på 1 år.
Utover høsten og vinteren foresatte jeg å løpe som jeg hadde gjort på samme tid i fjor. Jeg var usikker på om jeg ville stille på et nytt ½ maraton. Men når våren kom og jeg fikk løpt mye igjennom hele sommeren var det ikke tvil. Jeg ville forbedre min personlige rekord på ½ Maraton. Jeg fortsatte med mye mengdetrening som langturer og vanlige rolige turer. I tillegg til at treningen gikk mer spesifikt på høy fart over lenger tid, som kalles progressive turer.
Målet mitt delte jeg med alle og jeg var selv spent på om jeg ville klare det. Jeg ville løpe på 1:25. Igjen fikk jeg masse støtte og hjelp fra Ingrid Kristiansen, og datteren Marte hjelp til med det mentale. Ingrid lagde et ”formtopp” program den siste måneden før. Dette var veldig motiverende å følge.
Dagen kom 19.09.2015. Jeg følte meg klar både fysisk og psykisk. 4 timer før start lå jeg og slappet av å sa til meg selv ”1 time og 25 min”. Endelig gikk startskuddet. Jeg måtte løpe hver km på 4.03 min/km om jeg skulle nå målet. Jeg starter veldig bra, men etter 14 km var jeg kjørt og hadde vondt i ryggen. En skikkelig nedtur. Jeg orket nesten ikke mer. Men med gode supportere og støttende ord underveis fra familien Kristiansen, skulle det ikke mer til før energien ble bedre og beina ”lettere”. Siste to kilometerne var morsomme, jeg skjønte at dette ville gå bra. Jeg kom i mål på 1 time 25 min og 12 sekunder. Jeg var helt skjelven og rørt. Jeg hadde forbedret meg med nesten 15 min på to år, noe som er veldig motiverende.
Takket være Ingrid Kristiansen som har hjulpet meg å lært meg masse om hvordan man skal trene riktig for å nå de målene man setter seg, og spesielt hvor mye det mentale teller. Marte har også hele veien vært en god treningspartner og støtte. Takk for all hjelp!!