I min periode som topp løper hadde jeg mye glede av å trene med menn. Her har jeg virkelig mye å takke gutta i BUL for (Bunde ungdomslaget i Oslo) . Da jeg flyttet til Oslo trente jeg to ganger i uka med disse gutta og med Johan Kaggestad som trener. Jeg hadde stort utbytte av dette, men en del av gutta hadde nok også utbytte av å trene med ei dame.
Ja, de måtte rett og slett skjerpe seg de også når de hadde ei dame i feltet både på trening og i konkurranser. Mange av disse mennene holdt Verdensrekord nivå for damer, så da skjønte jeg at jeg kunne nå de store høyer om jeg ønsket og ville det nok. Det fikk jeg da også vist ved å sette mange Verdensrekorder de årene jeg løp.
Jeg var vant til å trene og konkurrere med menn, men av og til når jeg var ute i verden for å løpe store maraton løp møtte jeg på noen andre typer mannlige løpere. Disse mennene hadde skaffet seg gode sponsorer for å løpe i tet i dameklassen i 10 – 20 km av et maraton løp, for å være i TV bildet. Disse mennene løp veldig ujevnt og kunne klusse til løpet for oss damene dersom vi lot de få styre farten.
De hadde jo sjelden tenkt å holde til mål, de brøt eller bare jogget inn de siste 15 – 20 km. Under min toppidretts tid som langdistanse løper fikk jeg tre barn og det var uvanlig at toppidrettsjenter fikk barn under idrettskarrieren på den tiden. Men jeg var en type som ofte gikk mot strømmen og det gjorde jeg på dette feltet også. Det første svangerskapet førte meg inn i toppen som løper, ja det var virkelig etter barn nr. 1 at alt løsnet for meg som løper. Bare et par år etter 1. barnet kom til verden begynte jeg å sette
Verdensrekorder og vinne viktige løp rundt i verden. Dette var motiverende. Jeg hadde litt mer problemer etter 2. og 3. svangerskap dessverre. Under det 2. svangerskapet var jeg dårlig (kastet opp alt jeg spiste og drakk) i 6 måneder og ble lagt inn på sykehus flere ganger pga. dehydrering. Men jeg greide og komme tilbake sånn passe også etter denne fødselen.
Men jeg greide aldri å komme tilbake til det nivået jeg ønsket, altså og fortsette og sette Verdensrekorder og vinne store internasjonale løp. Men på det 3.svangerskapet ble det enda verre da var jeg stort sett sengeliggende det meste av tiden, også da ble jeg lagt inn på sykehuset flere ganger. Men det fantastiske var at bare en halv time etter fødselen var jeg frisk og rask igjen og satte meg raskt mål om å komme tilbake som løper i verdenstoppen. Jeg satte meg målet om å trene meg til OL gull i 1996, men slik skulle det ikke bli dessverre.
Håper du som er eller ønsker å bli en toppidrettsutøver kan lære litt av dette? Dersom du kommer deg gjennom nedturene da kan du virkelig bli en GOD idrettsutøver!!