Spiseforstyrrelser er et trist kapittel å skrive om, men det kan være greit å vite litt om problemet. I dag regner vi med at ca.125.000 nordmenn lider av en eller annen spiseforstyrrelse, de fleste av disse, ca 80% er kvinner. Årsakene til forstyrrelsene er kompliserte og sammensatte, man har vel ikke helt noe svar på hvorfor dette har blitt nærmest en epidemi i store deler av verden (Norge).
I toppidretten er det dokumentert at dette er et problem. I den idrettsverden vi kjenner oppleves faktisk problemet mer som regelen enn unntaket, spesielt innen kvinnelige utholdenhetsidretter og estetiske idretter. I idretten, som ellers i samfunnet er nemlig disse lidelsene mer skjult enn andre sykdommer, og diagnosen spiseforstyrrelse arter seg med bl.a. å lure, manipulere både seg selv og omgivelsene for å skjule sykdommen.
Mye av hovedproblematikken er at de som er rammet, så absolutt ikke vil vedkjenne at de har noe problemer. Det er derfor vanskelig, følsomt og personlig belastende for pårørende, venner og bekjente å gripe inn for å hjelpe.
Diagnosen er ikke lett å stille, det kan være vanskelig og umulig å få innsyn i hvordan den rammede lever, slik at en har alltid en stor grad av usikkerhet om man skal ta seg bryet og belastningen med å konfrontere en mistanke om spiseforstyrrelse.
Spiseforstyrrelser generelt er en nervøs konflikt som står mellom mat og kropp. Den som blir rammet mister kontrollen over maten. Typiske trekk for dem som rammes er høy intelligens, pliktoppfyllende, stiller store krav til seg selv, ofte prestasjonsangst, jenter har ofte en sterk, dominerende far.
Alle disse kravene kombinert med sykdommen fører til lav selvtillit, depresjoner, sårbarhet og usikkerhet i forhold til egenverd (selvfølelse) Andre typiske mønstre er stor ansvarsfølelse for omgivelsene, der det brukes masse energi for å tilfredsstille disse. Spiseforstyrrelser generelt starter oftest i forbindelse med en slankekur, en kur som utvikler seg og gradvis kommer ut av kontroll.
Fortsetter på bloggen i morgen.