Jeg legger ut dette blogginnlegget igjen, fordi mange spør meg om så mange ting om trening før maraton. Det som er aller viktigst før man legger ut på et maraton løp er NOK km i beina. Det vil si at man må ha trent minst ett år!!
Jeg husker godt mitt første maratonløp som om det skulle ha vært i går. Det var ikke mange norske damer som hadde prøvd seg på denne distansen, så jeg syntes det var moro å prøve. Vi må så langt tilbake som 1977, jeg var 21 år og langrennsløper på det Norske kvinnelandslaget. Treningsmået dette året var å kvalifisere seg til ski VM i Lathi vinteren 1978. Jeg hadde altså ikke akkurat drevet med spesifikk maraton eller løpstrening. De fleste langturene hadde jeg løpt i marka, ofte med staver. (gikk skigang med staver i de fleste motbakkene) Jeg løp altså mest over lange, trønderske, blaute myrer.
Ideen til å prøve meg på dette maratonløpet fikk jeg fra min kjæreste Arve Kristiansen. (som har vært min mann nå i mer enn 35 år) Han foreslo at vi skulle legge helgens langtur til Studentmaratonløpet i Trondheim høsten 1977.
Jeg hadde ingen peiling på hva et maratonløp innebar, og det skulle bli et tøft løp for beina med bare hard asfalt som underlag. Jeg startet med et par helt nye joggesko. Det forteller vel ganske mye hvor uerfaren man var, løpe på asfalt i mer enn 40 km med nye sko. Dette forteller vel mye om at det man ikke vet har man ikke vondt av. Jeg gikk inn i løpet bare med gode følelser og pågangsmot. Jeg hadde ingen tidsmål, men skulle bare prøve noe som få norske damer hadde prøvd.
Jeg startet sammen med kjæresten Arve, og vi løp sammen hele løpet. Kan ikke huske annet enn at vi synes det gikk greit det meste av tiden. Selvfølgelig noen nedturer og oppturer underveis, men det er jo helt normalt når man deltar i lange konkurranser. Jeg husker også at det var et typisk trist trøndervær, litt regn, kaldt og surt. Men slik er det å drive med utendørsidretter, været er slik det er.
Vi løp en runde på ca. 10 km 4 ganger, så vi ble ganske godt kjent med løypa etterhvert. Under dette løpet ble jeg/vi godt kjent med ”Maratongeneralen” i Norge på den tiden, Stener Speilberg. Han ble mer og mer ivrig etter som kilometerne gikk. Han heiet og ropte opptil flere ganger pr. runde.
Vi kom inn på tiden 2.45 timer. Det var en meget bra tid kunne Stener fortelle meg. Jeg kunne reise verden rundt og delta på lange løp og maratonløp med denne tiden. Som den langrennsløperen jeg var hørte jeg ikke på det øret den gangen.
Men etter hvert som årene gikk, og jeg flyttet til Stavanger, ble løping mer og mer en del av livet mitt. Jeg tok opp både baneløp, terrengløp, gateløp og maraton. Det var noe jeg aldri angret på, løpingen førte meg frem til verdenstoppen i lange løp med Verdens rekorder på alle distanser fra 5000 m – maraton samtidig.
At jeg ble den langdistanseløperen jeg ble kan jeg takke både langrennssporten (godt grunntrent) og min kjære mann Arve for.
Hadde det ikke vært for denne Studentmaratonen i Trondheim i 1977 hadde jeg kanskje ikke oppdaget mitt store løpstalent på lange distanser.
Trenger du råd og hjelp om hvordan trene for å få gode resultater på lange løp. Ta kontakt med Team Kristiansen vi hjelper deg gjerne