Så var det høydetreningens effekt ved konkurranser i lavlandet.
Her er «bildet» mye mer uklart. Effekten er for det første veldig individuell. De fleste får bedre blodverdier, men det slår ikke alltid ut på prestasjonsnivået. Litt av grunnen til sprikende resultater er at høyde, oppholdslengde og gruppestørrelse (populasjon) varierer i de forskjellige undersøkelsene som er gjort.
Noen forsøk er videre såkalt LHTL (Live High Train Low), andre ikke. Det kan da være vanskelig å sammenligne resultatene. Man kan med relativ stor sikkerhet konkludere med at de aller fleste har vel så stort utbytte av lavlandstrening. Utøvere som ligger i det absolutte øvre sjiktet i verden i prestasjonsnivå og maks O2 kan kanskje ta de siste små marginene i høyden. LHTL metoden har vist seg å være heller lite effektiv.
Litt om trening i høyden og konkurranser i lavlandet.
Det kan være forskjell på utbyttet i høyden avhengig av idretten man driver. En langrennsløper og syklist renner og ruller i store deler av en trening/konkurranse. Vi kan si de har noen minipauser. En løper har ikke disse pausene, selv om en nedoverbakke er lettere å løpe, – så blir det ikke det samme som å renne/rulle.
I tillegg blir beinbelastningen mye større for en løper i nedoverbakker. Jeg tror derfor en løper har mindre utbytte av høydetrening. Minipausen skiløpere og syklister har er gunstige da høydetrening krever mer restitusjon enn lavlandstrening. Hjertet og lungene jobber hardere i høyden pga. det lavere oksygentrykket. Vi kaller ofte hjerte/lunger for sentralsystemet, og det får bedre «trening/stimulering» i høyden.
Sentralsystemet er leverandøren av oksygen til det perifere system, nemlig de arbeidende musklene eller skjelettmuskulaturen. Musklene får mindre oksygen i høyden, man må derfor gjøre all trening med lavere fart (om man vil «overleve» og ha utbytte) Musklene får derved «mindre» trening i høyden, stikk motsatt av sentralsystemet. En løper vil derfor miste noe av sin «legspeed». Forholdet mellom økt sentralkapasitet og redusert periferkapasitet, – totalkapasiteten kan da slå ut forskjellig: noen blir dårligere, andre har ingen forbedring og noen får kanskje en «liten» forbedring.
Det er vel dokumentert at blodet får en positiv forandring i høyden. Jeg har en mistanke om årsaken til usikkerheten om høydetrening hjelper for konkurranser i lavlandet. Det trenes mye feil i høyden.
Den vanligst treningsfeilen i lavlandet er for høy intensitet. Det er nemlig mye vanskeligere å treffe riktig intensitet i høyden. Det er ikke alle som kan ha et helt helseteam for å sjekke og kontrollere dette, ofte gjennom laktatmålinger. Man restituere seinere i høyden, mange er ikke flinke til dette engang i lavlandet.
Væsketapet er større i høyden, dette må tas hensyn til. Man må ha kunnskap om spesielle prosedyrer når man kommer ned i lavlandet etter et høydeopphold. Konkurrerer man på feil tidspunkt de første dagene er man normalt helt «uttafor» formmessig. Man mister ofte 2 dager trening ved noe lengre reiser. Opphold i noen land, spesielt i Afrika og Østen kan gi ekstra risiko pga. mer tvilsom mat- og vannhygiene, som i verste fall fører til sykdom og tapt trening.
Drar man i øst/vest retning «mister» man også trening pga. tidsforskjellene og den ekstra tilpasningen dette krever. Det er en ganske normal tendens at man trener mer og ofte for mye på treningssamlinger. Man kommer så hjem og må stå over trening fordi man er helt utslitt, – enda mer tapt trening. Positive ting ved høydetrening og treningssamlinger generelt er forandringen det skaper. Forandring til de daglige ritualene en gjør det meste av året. Man kommer kanskje vekk fra kald vind, snø og is i vinterhalvåret. Den sosiale kontakten når man er sammen med andre, nye erfaringer, ideer og bekjentskaper.
En konklusjon:
De fleste vil ikke ha noe særlig utbytte av høydetrening. Unntaket er om konkurransen også foregår i høyden. Dette betinger at man har kunnskap og erfaring til hvordan trene i høyden.
Har man ikke dette blir de fleste dårligere og utslitt. Formålet med trening er som regel å ha «vekst» i prestasjonsevnen. All aktivitet med vekstpotensiale har også en risikofaktor man normalt ikke tenker over. En «naturlov» gir omtrent alltid høyere risiko ved høyere vekst. Høydetrening kan gi høyere vekst, men denne blir ofte «slått ihjel» av de økte risikofaktorene.