De fleste av oss har en ide om hvordan vi reagerer på forskjellige ytre «påvirkninger». Vi reagerer veldig individuelt på det meste, det ser vi rundt oss daglig. Det kan være hvordan vi reagerer på sola i forhold til huden vår. Noen blir knallbrune av nesten ingen sol, andre blir sånn passe brune, mens noen bare blir røde og brente av solstrålene. Skikkelig urettferdig. Det kan se ut som om dette mønsteret gjelder på de fleste arenaer, vi mennesker reagerer veldig forskjellig av samme påvirkning.
Det viser seg at dette gjelder også fysisk påvirkning, noe som ikke er noen stor nyhet i og for seg.
En større undersøkelse testet 1000 personer over 20 uker for å underbygge dette. Personene skulle utføre 4 treninger pr. uke. Det er ikke spesifisert hvordan de skulle trene, så her kan det ligge endel usikkerhet.
Resultatet er interessant. De fleste reagerte det jeg vil si normalt, dvs. 65% av gruppa fikk en fin formstigning. Det var noen som ikke var helt fornøyd, faktisk 20%, de fikk liten til ingen formøkning. 15% var superfornøyde, de fikk nemlig et «unormalt» godt formløft. Ser man på disse tallene får man lett en assosiasjon til en normalfordelingskurve. Venstreflanke de som ikke får noen særlig respons (20%) Majoriteten av forsøkspersonene (65%) får en «normal» respons. Høyre flanke er de superreponderende (15%) som får et kjempeløft. Kurva er litt «skjev», men ellers ganske symmetrisk.
Det viser seg å være genetisk forskjeller som er mye av årsaken til disse forskjellene, dette er jo heller ikke akkurat store nyheter for de fleste av oss. Det som imidlertid er interessant er at det nå er utviklet en gentest der man kan forutsi hvor man befinner seg på skalaen for respons på fysisk stimulering.
Vi ville vært litt nysgjerrig på hvordan disse testpersonene har trent, det sier som nevnt kilden ikke noe om. For det er ikke noe problem å trene slik at man ikke blir bedre, det er bare å gjøre alt feil.
En BBC dokumentar presenterte det som betegnes som HIT, High Intensity Training. Det går ut på å ta i full guffe i 20 sekunder, hvile i 2 minutter og så gjenta dette 2 ganger. Dette skal så gjøres 3 ganger i uka. Som du ser blir dette bare 3 minutter hard belastning i uka. Programlederen gjorde dette i 4 uker på en ergometersykkel, han ble testet før og etter. Han hadde også tatt den nevnte gentesten i forkant, uten å få vite svaret. Det viste seg at han var en ikke reponderende person, og dette stemte på maks O2 opptaket hans. Han hadde imidlertid gode resultater på insulinresponsen sin, den ble 24% bedre. Insulin følsomheten er en viktig helseindikator, den forteller hvor god kroppen er i å regulere sukker i blodet.
Hypotesen bak denne treningsmetoden er at den vekker opp alle energisystemene i kroppen på en gang. «Full trottle» eller full guffe aktivere omtrent alle musklene på kroppen. Det starter derfor kreatinfosfatmotoren, melkesyremotoren og den karbohydrat dominerte aerobe motoren samtidig. Teorien eller hypotesen er at dette vekker liv og stimulerer musklenes karbohydrat metabolisme, altså energiomsetningen.
Vi har ingen erfaring med HIT, men som løper/skiløper er man vant til stigningsløp og sprintdrag som kan ligne litt på HIT, disse er imidlertid noe kortere, si 10-15 sekunder. Vi ville vært nøye med oppvarmingen før en slik intensiv kortøkt, det var de ikke så nøye med i dokumentaren. Det er ganske lenge å gi bånn gass i 20 sekunder, men det er langt kortere enn 4 minutter som andre anbefaler til samme intensitet. Vi vil heller ikke anbefale dette for personer med helseproblemer. Det er alltid forbundet med risiko å ta hardt i, kanskje spesielt for uerfarne og utrente.
Vi tror ikke dette er nok til å komme i god form for prestasjoner, men det kan kanskje være som godt krydder til det man vanligvis gjør på trening. Det blir påstått at dette treningsregimet gir samme effekt på 4 uker som vanlig trening trenger 20 uker på. Gode treningseffekt og helseeffekter er målt i det kortsiktige perspektiv, men vi vet lite om dette over lengre tid.
Vår erfaring med trening er at man kan gjøre mange grep for å akselerere formen, men slik form sitter ikke like godt i kroppen. Fysisk aktivitet gjort mer forsiktig over tid sitter lengre i kroppen. Det de fleste ikke tenker over ved slike akselererte forsøk er at formstigningen aldri går til himmels.
Alle prinsipper av aktivitet når et platå, og det store spørsmålet er når og hvor dette nivået er og hvor lenge det varer. Dette får vi ikke svar på i slik forskning. Risikonivået ved slik aktivitet blir det heller ikke sagt noe om, vi vet alle at hardere aktivitet er mer risikofylt enn aktivitet med lavere intensitet.
Kilde: “Sprek hele livet” Ingrid og Arve Kristiansen