Psykiske skader
Vi har tidligere omtalt spiseforstyrrelser. Disse diagnosene har veldig kompliserte årsaksforhold som vel ingen helt skjønner. Det er en større hyppighet av spiseforstyrrelser innen idrett i forhold til ellers i samfunnet.
Mange av disse lidelsene fører med seg en overdrevet trang til å være fysisk aktiv. Dette kan være en årsak til at mange med disse problemene da tiltrekkes idretten, samtidig som de får et slags alibi for sin overdrevne aktivitet. Idrettens store fokus på kropp og vekt kan være med på å forsterke problemene.
På den annen side skal man ikke bla i mange ukeblader som ikke har kropp og vekt som sine hovedoppslag, og det er hver uke. Det er ikke sikkert idretten har skyld i denne overkonsentrasjonen, selv om den er dominert av mannlige trenere og ledere som stort sett ikke har noen kompetanse innen problemkomplekset.
I noen tilfeller går en spiseforstyrrelse over til en enda mer komplisert diagnose. Den ender som en tvangslidelse. Vi har sett alvorlige tilfeller der personer må opp kl. 4-5 på natta for å trene. Dette baller så på seg, treningen styrer og kontrollerer til slutt hele dagen og livet. De må tidlig til sengs, skal jo snart opp og trene.
Slik sett brukes treningen som argument at de ikke kan ditt og de kan ikke datt pga. treningen. Det går spesielt ofte ute over det sosiale livet, til slutt har de kanskje ikke sosial omgang med noen. Disse personlighetene har en tendens til å bli utrolig manipulerende, man kjenner som regel ikke igjen historiene som formidles. Det er veldig trist å se personer sakte og sikkert «gå til grunne» slik.
De som mister kontrollen og blir helt hekta
Det hender fysisk aktivitet kan komme noe ut av kontroll. Du har sikkert en person i din omgang som har fått trening på hjernen. Det kan være en voksen mann eller kvinne som gradvis mister kontroll.
De blir ekstremt egosentriske, det er derfor ikke så veldig interessant å snakke med disse personene. De har kun ett tema her i livet de interesserer seg for, og det er seg selv og sin trening.
Veldig ofte driver de med en eller annen konkurranseidrett innen utholdenhet. Vi kjenner dem som løperen eller maratonløperen, Birkebeineren på ski eller sykkel. Man kan oppleve disse personlighetene som om de lever i en fantasiverden. De driver med mosjon, men selv tror de det er deltakelse i verdensmesterskap og OL det er.
Humøret blir borte, og alt blir så alt for alvorlig. I mange tilfeller ender dette med at ekteskap og samliv ryker. Man ser også en annen tendens i denne gruppen. Det som i utgangspunktet var sunt blir borte. Det fysiske velværet har en tendens å bli «spist» opp av over/feiltrening og psykisk stress spesielt pga konkurransene. Å stå over ei treningsøkt er full krise.
De som ikke kontrollerer konkurranseinstinktet sitt
Dette er også en vanlig prototype. Du har nok møtt disse som bli helstressa om de ikke ligger først i teten eller om de ikke «vinner» treningen. Regner med at adferden ofte er ubevisst, de som lider av dette vet ikke alltid om det selv. De har et enormt behov for bekreftelse, skal være «flink» gutt eller jente kost hva det koste vil.
Det er verst for de som har det slik på alle arenaene de er på. Dette blir jo også slitsomt for omgivelsene, det har ofte en smitteeffekt som gir stress og uro. Det må være veldig krevende å ha det slik. Man kan komme med et lite hint om tilstanden, men oftest forstår disse menneskene ikke sin egen situasjon, de har antakelig alltid hatt det slik.
Det er sjelden denne tilstanden gir gode resultater, det skal mye energi til å holde dette gående. Som regel er de kronisk slitne og omtrent alltid på grensen til utbrenning. Vi møter disse typene av og til på ski. De mestrer ikke å bli forbigått, det blir derfor mange underlige og rare oppførsler ute i sporet. Det er middelaldrende menn som dominerer, oppfører seg som tullinger og idioter.